1D Fanfic

Da vi kom tilbake til hotellet hadde de fleste jentene som hadde stått utenfor gått. Vi møtte Harry og Louis som satt i lobbyen, og jeg visste at Harry kom til å kaste seg over Niall for å få tak i litt av den maten Niall hadde kjøpt. Niall hadde alltid nok av mat, men var veldig dårlig til å dele. Vi gikk bort å satte oss med de to andre. Louis så ut som han var pottesur, mens Harry holdt øynene på maten til Niall.

- Var det mange fine jenter utenfor i stad?

Liam satte seg ved siden av Louis og dunket han lett i skulderen. Han dultet tilbake og lo litt.

- Det var noen.

Harry gliste.

- Tror ikke du skal uttale deg om dette.

Liam lo og Harry blunket til han. Jeg hadde ikke fått med meg så mye av samtalen eller hva som skjedde fordi jeg var for opptatt med å spise, men da Harry kastet seg over Niall ble jeg plutselig oppmerksom på det som skjedde.

- Kom igjen, Niall!

- Du kunne vært med å kjøpe din egen mat!

Harry sukket og satte seg bestemt tilbake i sofaen med armene i kors. Denne gangen var det Niall som sukket og rakte Harry en pose potetgull.

- Hvorfor gir du deg ikke bare med en gang?

Niall sendte Harry et stygt blikk, som fikk et smil tilbake.

- Jeg går opp.

De andre guttene sa at de kom etter om en stund. Jeg reiste meg og gikk mot heisene. Da jeg kom inn på rommet mitt slang jeg meg på sengen og fant frem mobilen som hadde ligget og ladet hele dagen. Det var fire ubesvarte anrop, tre fra mamma og ett fra Lauren. Lauren var bestevennen min fra Bradford. Vi hadde vært venner siden første dagen vi møttes og jeg klarte å søle et stort glass vann over hele henne. Hun synes bare det var morsomt, men jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv. Etter det hadde vi vært uadskillelige og vi gjorde alt sammen. Hun var en av de vakreste jentene jeg noen gang hadde sett også. Langt brunt hår og store brune øyne. Hun hadde en kropp som gjorde at uansett hva hun hadde på seg så det ut som det var skreddersydd til henne, faktisk var hun en av de få menneskene jeg synes så fantastisk bra ut i joggebukse og store gensere. Selv om jeg synes hun var av de vakreste jeg hadde sett, var det aldri noen følelser mellom oss. Vi hadde ikke engang snakket om det, for vi visste begge at vi kom alltid bare til å være venner. Dessuten hadde hun og Louis funnet tonen da hun var og besøkte meg sist. Rett før jeg dro fra Bradford hadde hun bedt meg om å komme fort tilbake, et år senere hadde jeg ennå ikke rukket å være hjemme. Vi holdt kontakten og vi hadde møttes en par ganger i London når vi var der samtidig, men det var vanskelig når jeg alltid hadde noe jeg måtte gjøre. Lauren hadde mye tålmodighet, og jeg elsket henne for det. Jeg smilte da jeg så navnet hennes på skjermen. Jeg savnet henne, og det var vanskelig å ikke være med henne så ofte som vi pleide. Det banket på døren i det jeg skulle til å ringe henne tilbake. Jeg sukket høyt og reiste meg, gikk sakte mot døren og åpnet. Jeg ville absolutt ikke ha besøk nå. Niall kom stormende inn på rommet mitt og slang seg i en av stolene ved det ene vinduet.

- Du burde se ut.

Han gliste og nikket i retningen av vinduet. Jeg trakk på skuldrene og gikk bort. I det jeg åpnet gardinene hørte vi ikke annet enn jenteskrik. Fort trakk jeg for gardinene igjen og stirret bort på Niall. Han satt i stolen og gliste fortsatt. 

- Gjør det igjen.

Jeg smilte og åpnet en liten glippe i gardinene og stakk hodet ut. Det stod en haug med jenter der, rundt 100 stykker. Og du kan tenke deg hvordan det hørtes ut når alle skrek på en gang.

- Vi tenkte å spise ute i dag, du er med?

Niall reiste seg og gikk mot døren. Jeg trakk hodet mitt inn igjen.

- Selvfølgelig, høres ikke så fristende ut å sitte her å spise alene.

- Bra, vi drar om en time.

Jeg så på klokken, den var syv. Niall lukket døren bak seg og jeg la meg tilbake på sengen. Egentlig ville jeg ikke ut å spise, men jeg ville ikke sitte alene her heller. Plutselig kom jeg på en viktig jente og jeg tok opp mobilen igjen og sendte Lauren en melding. Jeg skrev var opptatt i kveld og spurte om det var noe spesielt. Ikke lenge etter ringte hun meg.

- Hei babe.

Jeg måtte smile da jeg hørte stemmen hennes.

- Hei søta, hva skjer?

- Jeg lurte på en ting. Du har vel ikke mulighet til å skaffe meg tre billetter til konserten deres i Manchester? Jeg skal dit med noen venninner, men alle billettene er utsolgt.

- Jeg kan sjekke, det ordner seg sikkert. Tre, sa du?

- Ja, tusen takk! Og hvis du har tid kanskje du kan sette av noen minutter til meg en av dagene du er der.

Selv om jeg ikke kunne se henne, kunne jeg føle at hun smilte i andre enden og da smilte jeg og.

- Jeg savner deg.

Jeg lukket øynene og så henne for meg. Hun lo litt i andre enden før hun svarte.

- Jeg savner deg og. Hvordan har Louis det?

- Han har det greit, det skjer mye med alle sammen nå. Og Harry har jo fortsatt Charlotte, som jeg fortalte deg om.

- Stakkars, han føler seg sikkert alene.

- Han overlever. Jeg passer på han.

Vi la på og jeg begynte å gjøre meg klar til å gå ut. Jeg kjente jeg hadde fått litt mer lyst nå. 

Vi satt på hotellrommet i London og snakket om morgendagen om hva som skulle skje i morgen. Det hadde blitt satt opp et intervju tidlig på morgenen, etterfulgt av konsert på kvelden. Noe som betydde at vi kunne bruke formiddagen til hva vi ville. Eller nesten, vi fikk beskjed om å sove mye fordi vi skulle reise så mye de neste fire ukene. Det kom ikke til å bli noe problem for meg, jeg kan sove hvor som helst, når som helst.

- Jeg er sulten.
Niall reiste seg og gikk mot døren. Jeg lo litt av at det var Niall som sa det, og gikk etter han.

- Jeg blir med.

Liam kom etter oss. Vi møtte Paul ved heisen og fortalte at vi bare skulle ut for å ha litt mat. Han var skeptisk til å la oss gå ut alene, men etter at vi forsikret han om at vi skulle være raske og bare kjøpe mat lot han oss gå. Da vi kom ned i lobbyen stod det mange utenfor hotellet. For det meste jenter som begynte å skrike da de så oss, men også noen paparazzier. Vi brukte litt tid på å skrive autografer og ta bilder. Etter noen minutter tok Liam meg i armen og dro meg med seg.

- Sorry, vi har dårlig tid.

Så gikk jeg etter Niall og Liam. Det var noen få jenter som fulgte etter oss, men de gadd tydeligvis ikke gå så langt fra hotellet tilfelle Harry og Louis kom ut de også. Matbutikken lå ti minutter unna hotellet. Det var en liten lokalbutikk, men akkurat passe for oss. Vi prøvde å unngå de store supermarkedene i byer som London. Små butikker, mindre folk. 

- Vær kjappe da, gutta!

Liam visste at Niall kom til å bruke lang tid på å finne ut av hva han ville ha, så han sa det med en gang vi satte foten innenfor butikken. Jeg gikk langs kjøleskapene og tok ut to flasker vann. Da jeg snudde meg krasjet jeg med en jente som kom andre veien. Jeg mistet vannet mitt og stønnet litt irritert.

- Jeg beklager! Det var virkelig ikke meningen.

Hun bøyde seg og da hun reiste seg igjen for å gi meg flaskene, stoppet hun opp helt. Jeg smilte til henne og takket da hun til slutt ga meg vannet.

- Det går bra.

Jenta foran meg så forsiktig på meg, og jeg skjønte at hun kjente meg igjen.

- Du er Zayn Malik, er du ikke? Fra One Direction?

- Det stemmer det.

Jeg smilte igjen.

- Hva heter du?

- Elise.

Hun så bort på venninnen sin, som hadde gått bort og latet som om hun var interessert i potetgullet. Elise så på meg igjen og smilte. Denne gangen så jeg tydeligere på henne. Hun hadde blondt hår og blå øyne. Og et smil som gjorde at du også ville smile. Vi holdt øyekontakt en stund før jeg hørte noen si navnet mitt.

- Zayn, vi må dra tilbake.

Liam stod i døren med Niall. Jeg nikket, så på Elise og smilte og gikk for å betale. Hun gikk tilbake til venninnen sin og jeg hørte de begynte å fnise.

- Hun var jo søt.

Liam så på Elise. Jeg smilte og så på henne jeg og. Blikkene våre møttes igjen og vi smilte begge to. Hun var veldig søt ja. 

- Hvor er Harry?

Vi satt i stua hos meg da jeg la merke til at den yngste av guttene ikke var her, noe som var litt rart i og med at han alltid henger rundt Louis.

- Charlie.

Louis himlet med øynene da han sa det. Harry hadde møtt Charlotte for noen måneder siden og de hadde vært uadskillelige siden det.  

- Så det begynner å bli ganske seriøst?

Jeg så på Niall som trakk på skuldrene, mens Liam nikket.

- Han er i hvert fall nesten aldri hjemme.

Stemmen til Louis hadde blitt spydig, og kanskje litt sjalu også. Liam så på meg og vi begynte å le litt, og Louis ble enda mer irritert da han så det. Vi sluttet med en gang, men klarte ikke å la være å smile. Jeg trakk meg sakte tilbake og gikk ut på kjøkkenet for å lage meg noe å spise, men ble kraftig skuffet da kjøleskapet nesten var tomt. 

- Du vet, mat er en veldig fin ting og det beste er at det finnes et sted du kan kjøpe all den maten du ønsker. 

Jeg snudde meg. Niall stod lent over kjøkkenbenken og gliste til meg.

- Trenger ikke mat når vi snart skal ut å reise, gjør jeg vel? Og dessuten hadde jeg hatt mer mat om ikke du spiste opp alt hver gang dere er her.

Niall satte opp et såret uttrykk.

- Jeg kan da ikke noe for at jeg er sulten?

Jeg bare lo og ga den blonde gutten et lett slag på hodet.

- Når vi snakker om å reise, hvordan har du det? Det er lenge siden du har vært hjemme nå.

Niall hadde ikke vært hjemme i Irland på over seks måneder, og nå skulle vi ut å reise enda mer.

- Jeg klarer meg. Snakket med mamma i går, hun skal prøve å møte oss i Dublin.

Jeg smilte støttende.

- Vi drar i morgen, og er i Dublin om to uker. Det skal gå.

Niall trakk på skuldrene og gikk ut igjen i stua. Stakkars gutt. Jeg visste godt han ikke hadde det bra, han savnet familien sin, og det forstod jeg godt. Før jeg gikk ut etter han tok jeg med noe å drikke til alle guttene, vi satte oss i sofaen. Jeg reiste meg og kremtet overdrevent.

- Jeg vil skåle for vår først turne sammen, og for vennskapet vårt.

De andre guttene lo litt av måten jeg overdrev på og jeg måtte le litt selv også.

- Og tenk på alle jentene. Kanskje vi møter en spesiell.

Louis hevet øyenbrynene opp og ned og gliste. Vi andre bare lo. Lite visste jeg hva som ventet.

Dere gikk rundt på flyplassen og bare så dere litt rundt da dere hørte at passasjerene som skulle til London måtte komme til GATE 18. Da dere skulle gi billettene til damen bak disken, skrek plutselig Sophie "DET VAR ONE DIRECTION!" Da hun innså at hun hadde skreket klappet hun seg foran munnen, før dere brøt ut i latter. Heldigvis var ikke dere de sjenerte og flaue typene, dere kunne gjøre alt mulig uten å rødme. Når du tenkte over det så kunne du ikke huske at du noen gang hadde rødmet i hele ditt liv. "One Direction?" Spurte Blair, da dere gikk gangen ned mot flyet. "Ja," svarte Sophie, "søsteren min har hele rommet sitt fylt med plakater av dem. De er et boyband", dere stoppet alle opp, og grøsset på likt, dere hatet boyband. Dere syntes de var så høye på seg selv, dere likte gutter om tok vare på dere. Ikke gutter som festet hele tiden, og kunne få hvem de ville. "Unnskyld, men kan dere bevege dere litt fremmover?"

Skjønner ikke hvorfor teksten ble så liten.. Sorry!

-SM

- Zayn, er du våken?

Niall stod utenfor og banket på døren. Jeg åpnet øynene og så en jente ligge ved siden av meg. På grunn av alt jeg hadde drukket i går kunne jeg ikke huske å ha hatt med meg noen hjem, heller ikke hvordan jeg kom meg hjem. Alt som var igjen fra kvelden før var en kraftig hodepine og jenta i sengen min som jeg ikke husket navnet på engang. Jeg reiste meg sakte og gikk mot døren, Niall stod fortsatt utenfor.

- Endelig, vi har vent?

Niall så over skulderen min og inn på rommet mitt. Han gliste da han så jeg hadde hatt besøk i natt. Jeg himlet med øynene, mens Niall blunket til meg og gikk ned trappen.

- Hei.

En søt jentestemme fikk meg til å snu meg. Jeg smilte, men ble stående ved døren litt usikker på hva jeg skulle si eller gjøre.

- Maya.

Som om hun leste tankene mine sa hun navnet sitt og smilte.

- Maya.

Jeg gjentok navnet hennes som en bekreftelse på at jeg nå husket det. Hun reiste seg fra sengen og begynte å plukke opp klærne sine som lå spredt utover gulvet.

- Du husker ikke så mye fra i går kveld, gjør du?

Jeg ristet på hodet og så på henne mens hun lette etter kjolen hun hadde hatt på kvelden før. Hun satte seg på kne for å se under sengen, og jeg kunne i la være å la blikket falle på rumpa hennes som stod ut i været. Jeg burde jo huske den, tenkte jeg og smilte litt for meg selv. Da hun reiste seg igjen fikk hun øye på kjolen sin som lå rett ved døren der jeg stod. Hun lo litt nervøst før hun gikk mot til meg. Jeg bøyde meg ned og tok opp kjolen hennes.

- Husker du noe fra i går?

Hun så opp på meg og smile.

- Alt.

Jeg kjente rødmen stige og måtte se ned for at hun ikke skulle se det.

- Hva skjedde?

- Det skjedde ingenting, jeg pleier ikke gjøre noe med en som sover. Venninnen min hadde dratt hjem uten å si ifra så du spurte om jeg ville sove hos deg, og du sovnet med en gang vi kom hit.

Jeg pustet ut og hun lo da hun så hvor lettet jeg ble.

- Er det ok om jeg låner dusjen kjapt?

Hun åpnet døren og så ut i gangen før hun trippet de to meterne frem til døren til badet. Jeg tok på meg en joggebuske og t-skjorte og gikk ned. På kjøkkenet fant jeg Niall og Liam som allerede hadde forsynt seg med mat.

- Sorry, vi gadd ikke vente.

Niall stappet i seg en munnfull mat og tygget fornøyd. Liam så bare på han og ristet oppgitt på hodet.

- Hvem er jenta?

Liam så spørrende på meg.

- Maya.

Jeg svarte fort og latet som at jeg husket hvem hun var. Liam nikket og fortsatte å spise. Vi satt en liten stund i stillhet før vi hørte noen gå ned trappen. Maya kom ned i den lille sorte kjolen sin, og så litt sjenert ut da hun kom inn på kjøkkenet. Og det skjønte jeg godt, Niall hadde sluttet å spise og satte bare å stirret på henne. Liam hadde satt mat i halsen da han så henne. Jeg måtte le litt da jeg så hvordan guttene reagerte og snudde meg mot Maya og smilte.

- Umh, ja? Takk for at jeg fikk sove her i natt. Og lykke til med bandet.

Maya gjorde en liten vinke bevegelse med hånden mens hun gikk baklengs ut av kjøkkenet. Vi hørte døren smelle igjen og alle ble revet tilbake til virkeligheten.

- Bra fangst.

Niall pekte på meg med gaffelen. Jeg ga han et spydig smil før jeg reiste meg fra stolen jeg satt på og gikk mot døren ut fra kjøkkenet. 

Hva syns dere? Noe spesielt dere ønsker å ha i historien?

-SM

 Logan:

 Du løp mot han og slang han oppi lufta, snurret han rundt en gang før du trakk han inntil deg. "Jeg vil savne deg mest kompis" hvisket du inn i øret hans. "Jeg kommer til å savne deg også" hvisket han. Han smilte til deg med sitt lille guttesmil, han var bare fire år men likevel så klok og modig. Du hørte taxien tute, det var på tide å dra, du trakk han litt fra deg og studerte ansiktet hans nøye, "hvis du trenger meg, si i fra" sa jeg strengt før jeg slang veska over skulderen og gikk å satte meg i taxien.

 Antrekket:



Tårene dine rant nedover kinnet ditt mens du kjørte vekk fra ditt gamle hjem, selv om det ikke var mye å skryte av hadde du bodd der i 2 år, helt fra du var 16 til 18. Du hadde gått på en skole som ikke lå så langt unna, der hadde du vært en av de populære jentene. Du hadde ikke vært bitch, men du hadde vært populær. Du hadde vært lederen i cheerleading klubben, du hadde vært kaptein på junior fotball laget til jentene, og du hadde vært en av skolens best kledde. Du og dine to bestevenninner var veldig motebeviste og visste akkurat hva dere skulle ha på dere. Det var ikke sånn at dere fulgte den moten alle designere kom opp med, men dere skapte mote og dere så alltid bra ut. Det hadde vært vanskelig i perioder å være det siden du ikke hadde hatt så mye penger men du hadde klart deg. Men tross all populariteten var det likevel bare to jenter på skolen som visste om din fortid og det var dine to bestevenninner, Sophie og Blair. De hadde vært der for deg fra den første dagen du hadde startet på den nye skolen, dere var veldig like selv om dere var veldig ulike. Du måtte smile når du tenkte på dem, det var 2 år siden dere møttes og nå satt du i en taxi på vei til flyplassen, der du skulle møte dem og så skulle dere dra til London sammen! For nå hadde du blitt 18 år og dermed fått tilgang på alle pengene som du hadde arvet av din mor og far, og det var veldig mye penger + at du fikk mye penger på forsikringer og lignende. Så dere hadde kjøpt hver deres leilighet i utkanten av London.

Vet den er litt kjedelig i starten, en håper dere likte den litt :) Og er det mange som heller vil ha jeg-form isteden for du-form?

 -SM

Da blir det ny fanfic, og ikke nok med det, jeg har bestemt meg for å skrive one shots også med de forslågene jeg ikke bruker.. Så alle får en liten historie, som en takk for alle som ville ha en til! :) 
Jeg har også fått hjelp av ei annen jente som skal skrive historie, så da blir det to historier og noen one shots! Nå er jeg ordentlig i gang igjen! :)  

En liten hilsen fra den nye bloggeren + første kapittel:

Hei mitt navn er Sophie og jeg skal også poste en historie på denne bloggen! Dette er min første historie, så dette kan bli spennende! Håper dere gir meg tilbakemeldinger på hva dere liker og på hva jeg burde gjøre annerledes. Guttene er ikke med fra starten av men kommer etter hvert. Historien handler hovedsakelig om deg og dine to bestevenninner, og selvfølgelig guttene. Håper dere liker den første delen! Enjoy..

I will love you to my death

Du satt på taket og tenkte, dette skulle bli ditt gamle hjem. Du ville dra, selv om du hadde folk du brydde deg om her, så hadde du alt for mange dårlige minner herfra.                                         

 <-- *Imagine*                 

 Du gikk inn igjen, gjennom vinduet som ført inn til rommet ditt. Da du kom inn så du deg ordentlig rundt i det kjedlige rommet, veggene var grå og nakne. Det var et skap der, en pult og et speil, rommet var ikke spesielt stort. Du gikk bort til pulten og plukket opp bildet som sto på den. Du så deg selv, din mor, din far og dine søsken, du var den eneste som ikke smilte på bildet. Og du var den eneste som levde nå. De hadde død i en bilulykke, du hadde vært på fotballtrening, så du hadde ikke vært i bilen. Men resten av familien din døde i den ulykken, du hadde ingen slektninger du kunne bo hos så du måtte flytte inn på et barnehjem. Du puttet bildet ned i veska som sto ferdigpakket med resten av tingene dine. "Klar til å dra?" spurte en stemme bak deg, du hadde vært i dine egne tanker og ikke lagt merke til at barnehjembestyreren hadde kommet opp bak deg. "Ja, jeg er vel det" sukket du, mens dere tok hver deres koffert og bag, og gikk ned. Nede sto en taxi nede å ventet på deg, dere la all bagasjen i bilen. Du så på Lise med tårer i øynene og ga henne en klem, hun hadde blitt som en nesten -mor for deg, så det var nok hun og Logan du kom til å savne mest. Hvor var egentlig Logan? Lise måtte ha skjønt hva du så etter for hun pekte mot hushjørnet der et lite guttefjes dukket opp.

Håper dere fortsetter å lese, og første kapittel av min egen historie kommer i morgen! 
- Vik 

Hei søte små! Jeg trenger noe å gjøre de gangene jeg ikke sitter på tumblr og finner bilder av guttene som får meg til å gråte, så jeg tenkte å starte på en ny fanfic.. yey! 

Det jeg lurer på er om dere har noen ideer? Alt er greit, og kom gjerne med navn dere vil jeg skal bruke også.. Jeg vil ha maks to jenter som hoverpersoner, også har jeg jo guttene :) 

Jeg gjør det bare hvis jeg får 20 kommentarer på at dere vil ha en til, sånn at jeg vet at noen kommer til å lese! Jeg velger ide på torsdag! 

- Vik

Dette er da siste kapittel av min første fanfic. Jeg vil takke alle som har lest den og som har gitt meg tilbakemeldinger. Det kommer et innlegg om hva jeg gjør meg bloggen litt senere, kanskje jeg starter på en ny fanfic. Jeg fikk også spørsmål om jeg kunne poste for en annen, så hvis du kontakter meg igjen så får vi ordnet det. Du kan eventuelt sende en mail til meg: vikkus95@hotmail.com :) 
Uansett, her kommer siste kapittel:
Dette kapittelet er til og for Caroline! 
_____________________________________________________________________________________

- Sikker på at det går bra?

Vi satt på en søt kafé i Oxford Street med hver vår kopp kaffe. Kelsey hadde ikke snakket om annet enn det vi hadde sett på TV fire dager tidligere.

- Kels, jeg har sagt det i fire dager nå, jeg har det fint.

Fortsatt ville jeg ikke innrømme hvor såret og lei meg jeg var, men Kelsey kjente meg godt nok til å se at jeg ikke hadde det bra. Jeg hadde prøvd å late som om det ikke gjorde meg noe, men sannheten var at jeg ikke klarte å tenke på noe annet.

- Jeg sier bare at det er greit hvis du er lei deg. Det hadde jeg vært om jeg hadde sett gutten jeg var forelsket i med noen andre.

Det var vanskelig å høre henne si det, men jeg visste jo at det var sant. Jeg så gutten jeg elsket gå hånd i hånd med en annen jente.

- Kan vi snakke om noe annet?

- Selvfølgelig. Jeg vil bare si at jeg synes du skal snakke med han.

- Jeg vil snakke om noe annet.

Kelsey trakk på skuldrene, oppgitt over at jeg var så sta. Vi drakk opp kaffen og gikk ut av kafeen. Gatene var fulle av folk, og det var vanskelig å komme frem. Det var tydelig at dette var en av hovedstedene for turister. Vi begynte å gå mot hotellet igjen da en jente som sikkert var på vår alder stoppet oss.

- Du er kjæresten til Niall Horan, er du ikke?

Jeg så på Kelsey, som så tilbake på meg.

- Jo, det er hun.

- Jeg synes jeg så han med en annen jente her om dagen, men jeg vil du skal vite at du er den eneste vi, fansen altså, vil at Niall skal være sammen med.

Jeg er sikker på at hun mente godt, men det både såret og varmet at hun sa det.

- Hun er den eneste for han også.

Vi smilte og Kelsey dro meg med seg mot hotellet. Hun stoppet ikke før vi var inne på rommet. Hele veien hadde jeg kjempet for å ikke gråte, men nå klarte jeg ikke holde tilbake lenger.

- Jeg savner han, Kels.

- Jeg vet det.

Vi bestemte oss for å ta resten av kvelden på rommet. Kelsey gikk ut for å kjøpe godteri og drikke, mens jeg satt og så på TV på rommet. Ikke lenge etter Kelsey hadde gått banket det på døren. Min første tanke var at Kelsey hadde glemt nøkkel, så jeg fikk litt av et sjokk da jeg så hvem som stod utenfor døren.

- Niall?

- Kan jeg komme inn?

Jeg gikk til side og lot han komme inn. Han satte seg på sengen og jeg lukket døren forsiktig bak meg. Vi var stille litt før Niall kremtet.

- Du kan godt sette deg ned.

- Jeg står her jeg.

Jeg ble stående ved døren.

- Hvordan fant du ut hvor vi bodde?

- Kelsey snakket med Harry.

Stillhet igjen. Det var en litt nervøs stemning på rommet og jeg så Niall lette etter ord.

- Jeg har tenkt mye på deg.

- Mens du holdt på med hun andre jenta da eller?

Niall så forvirret på meg.

- Ikke lat som om du ikke vet hva jeg snakker om. Dere hadde vært ute og spist for fire dager siden.

- Åja, Sofie. Vi er gamle venner, vi møttes for å ta igjen tapt tid. Vi hadde mye å snakke om.

Jeg så ned i bakken, litt flau over at jeg hadde trodd med en gang at han hadde funnet en ny. Nå gikk jeg bort til sengen og satte meg ved siden av han.

- Hvorfor er du her?

Niall pustet dypt før han begynte å snakke.

- Jeg savner deg fryktelig. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg og jeg må si dette, jeg trenger deg. Det er ingen andre jeg kunne tenke meg å være sammen med.

Han tok en liten pause.

- Jeg vet du synes det er vanskelig at jeg reiser så mye, men det jeg føler for deg er sterkere enn noe annet jeg har følt og jeg klarer ikke komme meg over deg. Jeg kommer ikke til å spørre om du vil vente på meg og at vi kan fortsette når jeg kommer tilbake, for det er egoistisk, men jeg vil du skal vite hvor mye jeg bryr meg om deg.

Jeg klarte ikke få frem et ord. Alt jeg tenkte på var at jeg virkelig elsket denne gutten. Hvordan kunne jeg klare å bare la han gå? Svaret var enkelt, jeg kunne ikke det.

- Spør meg.

- Hva?

Jeg tok hånden til Niall.

- Jeg vil du skal spørre meg om å bli sammen deg igjen og om jeg vil vente på deg.

Et smil spredte seg i ansiktet hans, og han kysset meg på munnen. Han så meg dypt inn i øynene. 

- Vil du vente på meg?

- Uansett hvor lang tid det tar.